Å forklare menneskelig matematisk evne -3 evolusjonære hypoteser
Oversatt herfra.
Redaktørens notat: I forrige uke lanserte vi den nye nettstudienivåplanen for å gå med en elsket ID-klassiker, The Design of Life: 'Discovering Signs of Intelligence in Biological Systems' (anbefalt), av matematiker William Dembski og biolog Jonathan Wells. Læreplanen er gratis og tilgjengelig her. .. Lytt til Jonathan Wells snakk om denne pakken med fantastiske ressurser på en ID Future podcast. Og nyt følgende utdrag av Dr. Dembski og Dr. Wells her.
Bilde 1. Eks. på matematisk formel
Mennesker har mange unike kognitive evner bortsett fra språk. Evolusjonsteoretikere har foreslått tre hovedtyper av hypoteser for hvordan disse evnene kunne ha utviklet seg: adaptasjonshypotesen, biprodukthypotesen og den seksuelle utvalgshypotesen. La oss vurdere disse hypotesene i tur og orden med hensyn til en bestemt kognitiv evne, nemlig matematikk:
Tilpasnings (adaptiv) hypotesen
Hvordan fikk mennesket sitt talent for matematikk? I henhold til tilpasnings-hypotese ga matematisk evne en selektiv fordel for våre evolusjonære forfedre. De med bedre matematiske evner var som følge bedre i stand til å overleve og reprodusere. Med andre ord, de var bedre i stand til å "tilpasse" seg til sine omgivelser. Denne hypotesen har en viss plausibilitet når det gjelder oppnåelse av rudimentære matematiske evner som enkel aritmetikk.
Men rudimentære matematiske evner er en ting; Å utvikle fire-dimensjonale Riemann geometrier som beskriver en buet rom-tid kurve, som Albert Einstein gjorde, er noe ganske annet. Det er neppe plausibelt at abstrakt matematikk, som Einsteins Felt-likninger, gir noen umiddelbar overlevelse og reproduktiv fordel. Videre er fremtidig overlevelse og reproduksjon utelukket fordi evolusjonen ikke "ser fremover". Tilpasningshypotesen brytes ned og andre hypoteser kreves.
Bilde 2. Et grunnleggende spørsmål -2 hypoteser
Biprodukthypotesen
I følge biprodukthypotesen er høyere kognitive funksjoner som matematikk, ikke evolusjonære tilpasninger i det hele tatt. I stedet er de utilsiktede biprodukter av egenskaper som er tilpasningsdyktige. .. Pascal Boyer tilbyr et slikt argument. Ifølge ham er noe rudimentær evne til å telle og legge til, adaptiv, men kapasiteten til å gjøre høyere matematikk er et biprodukt av denne rudimentære evnen. Kapasiteten på høyere nivå er selvsagt ikke tilpasningsdyktig (adaptiv); Det fremstår som en gratis rytter på evner som er det. Men hvordan, nøyaktig, blir rudimentær kvantitativ evne til evnen med å utvikle buede rom-tids Riemanske geometrier eller matematiske teorier med sammenlignbart raffinement? Det sier ikke Boyer. (1)
Dette er alltid svakheten i biprodukthypoteser, nemlig å bygge bro over gapet mellom det som kan forklares i standard evolusjonære termer (tilpasninger) og de uventede biprodukter, som følger med på turen. Noen gratis lunsjer er bare for gode til å være sanne. Og nettopp når de er for gode til å være sanne, krever de forklaring. Det gjelder spesielt matematikk: Her har vi en menneskelig kapasitet som ikke bare fremkommer, i henhold til biprodukthypotesen, fra andre kapasiteter, men også gir grunnleggende innsikt i strukturen i det fysiske universet (matematikk er når alt kommer til alt fysikkens språk). (2)
Den seksuelle utvalgshypotesen
Til slutt vender vi oss til den seksuelle utvalgshypotesen. Seksuelt utvalg er Darwins forklaring på hvordan dyr oppnår egenskaper som ikke har noen direkte tilpasnings-verdi. Tenk på en hjort hvis horn er så store at de er mer dødvekt enn forsvar. Eller en påfugl med stor farget hale, som gjør den til enkelt byttedyr. Hvordan utvikler slike strukturer seg? Ifølge Darwin utvikler de seg fordi de bidrar til å tiltrekke seg en partner, de er en form for seksuell utstilling. Selv om disse funksjonene utgjør en ulempe for overlevelse i det større miljø, kompenserer den reproduktive fordel de gir med å tiltrekke seg kompiser mer enn tilstrekkelig kompensasjon for denne ulempen, og gir en evolusjonær forklaring på dannelsen av disse funksjonene.
Geoffrey Miller har anvendt Darwins ide om seksuell utvelgelse for å forklare dannelsen av våre høyere kognitive funksjoner.(3) Ifølge ham er ekstravagante kognitive evner som de som vises av matematiske genier, i hovedsak en form for seksuell utstilling. Når en kapasitet begynner å tiltrekke seg partnere, virker den som en positiv feedback-sløyfe, som kontinuerlig forsterker seg selv. I henhold til kognitive funksjoner kan en slik positiv tilbakekoblingsløkke løpe ukontrollert, fordi det ikke er noen miljømessige begrensninger til å pålegge grenser. Dette, er for Miller, opprinnelsen til våre høyere kognitive funksjoner, og vårt talent for matematikk spesielt.
Bilde 3. Er ikke dette tegn på 'løpende opprettholdelse'?
Den grunnleggende svakheten til disse evolusjonære hypotesene
Bortsett fra hvorvidt matematisk evne virkelig er en form for seksuell 'fremvisning' (de fleste matematikere ville bli overrasket over å høre det), er det et grunnleggende problem med disse hypotesene. For å sikre seg, forutsetter de at de aktuelle egenskapene utviklet seg, noe som i seg selv er problematisk. Hovedproblemet er imidlertid at ingen av dem gir en detaljert, testbar modell for å vurdere dens gyldighet. Hvis spektakulær matematisk evne er følge av tilpasning, som adaptasjonshypotesen hevder, hvordan bestemmer vi det? Hvilke presise evolusjonære skritt ville være nødvendig for å oppnå denne evnen? Hvis det er et biprodukt av andre evner, som biprodukthypotesen hevder, hvilke evner er de egentlig et biprodukt av og hvordan letter disse andre evnene? Hvis det er en form for seksuell fremvisning, som den seksuelle utvalgshypotesen hevder, hvordan nøyaktig ble evnen et kriterium for makevalg?
Kort sagt er hovedproblemet med alle tre hypotesene at de forsøker å redegjøre for en eksisterende situasjon uten harde bevis på de faktorene som førte til det, bare spekulasjoner. I tilfelle av matematikk spesielt, er det en spesiell alvorlig svakhet , fordi høyere matematikk ikke åpenbart er nyttig når den først oppstår. Det faktum at bruksområder blir funnet senere, på konvensjonelle evolusjonære grunner, er irrelevant for dens fremkomst. Det blir bare relevant hvis man er berettiget til å tro at det er hensikt i naturen.
Bilde 4. Gir denne formelen umiddelbare fordeler?
Intelligent design?
Sikkert, hvis evolusjonsteorien er sann, vil en av disse hypotesene, eller en kombinasjon av dem, sannsynligvis gjøre rede for vår evne til å utføre matematikk. Men selv om evolusjonsteorien er sann, i mangel av en detaljert, testbar modell av hvordan ulike høyere-nivå kognitive funksjoner dukket opp, er disse hypotesene vitenskapelig sterile. På den annen side, fra et intelligent designperspektiv, er matematikk lett, sett som en iboende egenskap av intelligens og rasjonalitet. Videre tyder det faktum at de matematiske teoremene vi beviser speiler den fysiske virkelighetens dype struktur, at intelligens er grunnleggende for naturen og ikke bare et tilfeldig eller historisk biprodukt av blinde materielle krefter. Intelligensens underliggende natur som reflektert i matematikk er et tema utforsket av Eugene Wigner, som refererte til matematikkens "urimelige effektivitet" i å forklare naturen. (4)
Bilde 5. Forsøk på å forklare ID (uten mate)
Tallforståelse i dyr
Mange dyr har en grunnleggende evne til å kjenne forskjellen mellom mer og mindre, eller mange og få. Rhesusaper og sjimpanser synes å være mer oppmerksom på en mengde hvis den har endret seg enn om den ikke har det. Ifølge MD Hauser er fangede rhesusaber blitt lært å forstå tall relasjoner fra 1 til 9, men bare etter hundrevis av treningsforsøk i forhold som ikke dupliseres i naturen. (5) I hovedsak, etter seks måneders trening, var noen rhesusaber nøyaktige 50 prosent av tiden ved å identifisere en stigende eller synkende rekkefølge fra 1 til 9. (6) En svakhet i denne undersøkelsen er det høye nivået av menneskelig forstyrrelse, et punkt som ofte overses i evolusjonær litteratur (men ikke av Hauser). Apene utvikler denne ferdigheten under intensiv trening av mennesker. Det er lite sannsynlig at de ville gjøre det ellers, fordi nesten enhver ikke-destruktiv bruk av gjennomsnittlig den ville apens tid, ville være bedre og mer umiddelbart belønnet i naturen.
Dette faktum taler mot at en tilpasnings-hypotese forklarer selv de mest grunnleggende aritmetiske ferdigheter, uten å bry oss om abstrakte matematiske ferdigheter som vanligvis bare finner et bruksområde etter at de har oppstått, utenom noe overlevelsesmål.
For referanser, se her.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund